Utnytting av Velferdsstaten.

Først litt fakta om velferdsstaten og uføretrygd. 

• I Norge er 10,3 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder på uføreordninger. For OECD-landene er gjennomsnittet 5,7 prosent.
• Norge bruker således 4,8 prosent av BNP på ikke å jobbe. Nesten tre ganger mer enn gjennomsnittet for OECD-land
• En ny studie fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at en mer lukrativ og lettere tilgjengelig uføretrygdordning er en viktig årsak til at det er så mange som er uføretryget i Norge sammenlignet med andre land
• Studien vise også at det er en klar sammenheng mellom størrelsen på uførepensjonen og hvor mange som velger uføretrygd isteden for å fortsette i arbeidslivet.
• Studien viser at en prosent økning i stønadsnivå, gir minst en prosent økning i antall uførepensjonister. Den viser også at  dersom en kutter uførepensjonen med fem prosent, vil mellom 5 og 20 prosent sannsynligvis bli værende i jobb istedenfor å gå over til uføretrygd.
• Mange vil i Norge tape penger på å gå ut i arbeidslivet. Ergo er trygd lønnsomt for noen grupper.

(kilder: Nrk.no og ABC Nyheter) 

La meg først og fremst si at veldig mange uføretrygdede har virkelige helseplager som gjør at de ikke har mulighet til å delta i arbeidslivet. Det finnes mange tideligere arbeidsjern som er blitt invalidisert av sykdom. Denne artikkelen er på ingen måte ment som en kritikk av denne gruppen mennesker.

Tallene ovenfor er imidlertid svært skremmende og de vil gjøre det ekstra vanskelig å takle kostnadene ved den mye omtalte eldrebølgen. I Norge har vi et bra helsevesen og generelt god helse, samtidig som de fleste fleste har gode arbeidsforhold sammenlignet med andre land. Vi burde således hatt færre uføretrygdede enn gjennomsnittet i OECD-landene. Hvorfor er det da stikk motsatt?

Tallene taler for seg selv. Det er ikke noen stor hemmelighet at mange jukser til seg uføretrygd. Noen klarer å skaffe seg totalt feilaktige diagnoser, mens andre overdriver sykdom og plager de allerede har. Det finnes desverre mange plager og lidelser som er vanskelige for en lege å bekrefte eller avkrefte helt sikkert.

At noen utnytter velferdsystemet vårt må vi regne med og det er en del av kostnaden med en velferdsstat. Men tallene viser at det er snakk om store grupper som utnytter systemet. Det er et skremmende problem som samfunnet ikke kan akseptere. Hva er så grunnen til at mange utnytter systemet?

Det finnes flere årsaker til dette og jeg er langt fra noen ekspert på området. Sviktende moral, manglende felleskapsfølelse, egoisme eller manglende ansvarsfølelse kan være noen faktorer som fører til at mange velger å utnytte systemet.

Det eneste vi kan være sikre på er at størrelsen på stønadsnivået er avgjørende. Fristelsen blir for stor for mange når de kan tjene like mye eller mer på å være uføretrygdet som de gjør på å være i jobb. 

Studier viser tydelig at det må endringer til. Jeg ser desverre ingen annen mulighet enn å redusere stønadsnivået. Det må alltid være slik at det lønner seg å være i jobb. Det er ikke alle som trives med arbeidet sitt og som har utfordrende, lærerike og spennende jobber. For mange er det lønnen som er motivasjonen for å arbeide. Da må velferdsstaten fungere slik at alle har denne motivasjonen. Det vil si at alle får det bedre økonomisk av å delta i arbeidslivet.

Sykefraværet er også usedvanlig høyt i Norge. For sykefravær, arbeidsledighet og sosialstønad gjelder mye av det jeg har nevnt i forhold til uføretrygd. Skal velferdsstaten klare morgendagens utfordringer må vi få flere i arbeid. 

De aller fleste av oss kjenner noen som utnytter velferdssystemet vårt. Mange av oss har nok også selv vært skyldige i dette. Hvem har ikke tatt en sykedag for mye? Uskyldig nok i seg selv, men summen av det hele blir store kostnader for samfunnet. 

Etter min mening gir ikke tallene rom for diskusjon om hvorvidt noe må gjøres. Vi må få ned antallet som utnytter velferdsstaten og det må lønne seg å være i arbeid. Det er ikke bare viktig for at velferdsordingene våre skal overleve. Det er også viktig for rettferdighetsfølelsen til flertallet av befolkningen.

Det som kan diskuteres er hvordan vi skal løse dette problemet? Skal belønningen for å delta i arbeidslivet økes? Skal trygdeordninger reduseres? Bør det bli bedre og strengere kontroll? Skal samfunnet stille strengere krav til de som mottar uføretrygd eller andre former for stønad?

Etter min mening må målet være å bli kvitt de som jukser til seg trygd, samtidig som de med et reelt behov for stønad ikke blir rammet unødvendig hardt. Vi må ikke glemme at mange virkelig har et reelt behov for uføretrygd. Mange av disse lever på grensen til fattigdom og har ikke på noen måte ønsket en slik situasjon.

Håpet er at politikerne kan enes om et bredt forlik, slik at vi får en stabil og varig løsning. Så får eksperter på området komme med forslag til de nødvendige tiltak. Det er jeg ikke kvalifisert til. Men vi har alle rett til våre meninger og min mening er at vi må redde velferdsstaten før det er for sent. Statistikk og studier viser med all tydelighet at vi ikke kan fortsette med dagen system.